Filip Dragen hadde et ganske godt forhold til mat. Han elsket varme, piplende erter, og salat med gulrotstaver, og saftige rosa dragebær, og til og med regnbuesuppe.
Men kjøttkaker kunne Filip ikke fordra. Så snart de ble satt på bordet, vendte han nesen bort. Bare «fy» og «æsj», for en lukt og smak disse kjøttkakene hadde. Og det må sies at denne retten var høyt aktet i treet, og alle de andre dragebarna lurte på hvorfor Filip ikke likte kjøttkaker. Barnepiken ble helt opprørt.
De er ferske, møre og appetittvekkende. Hvorfor vende nesen bort??
Og den gamle damen stirret sint på Filip som ikke ville spise. Han var litt redd for hennes lange krokodilletryne, og derfor sukket han og pirket i kjøttkakene og satt lengst av alle ved bordet.
Bare når Agata mistet tålmodigheten, fikk han lov til å stikke av og la den kalde maten stå igjen på tallerkenen. En av disse ulykkelige dagene kom plutselig den tykke Tobias Filip til unnsetning.
Filip, hvorfor sitter du og sørger over kjøttkakene? Vil du at jeg skal spise dem for deg, så kan du vise barnepiken en ren tallerken? Da blir alle fornøyde – du, jeg og hun.
Selvsagt vil jeg det! Vær så god, spis!
Filip ble glad. Tobias varmet straks opp kjøttkaken med pusten sin og svelget den med smak. Fornøyde med oppfinnsomheten sin løp dragebarna raskt ut av kjøkkenet. På veien viste Filip barnepiken den tomme tallerkenen. Nå slapp han å sitte i to timer over maten. Slik fortsatte det fra den dagen.
Så snart det var kjøttkaker til middag, var Tobias der – og reddet Filip. Men gamle Agata hadde ikke den lange nesen uten grunn. Og derfor oppdaget hun snart at Filip prøvde å lure henne.
Barnepiken ble sint, men lot det ikke synes. Hun lurte på ham når han kom ut med enda en tom tallerken.
Jeg ser at du har begynt å spise kjøttkakene mine så fint, Filip. Se her, hva jeg har laget til deg – litt ekstra.
Barnepiken snakket vennlig. Og rakte ham en varm papirpose.
Spis en kjøttkake til, gjør en gammel dame glad.
Filip ble helt grønn.
Ja, men... øhh... jeg tar den litt senere... etterpå.
Dragen løy.
Ta den, bare husk å levere tilbake den tomme posen. Jeg trenger den fortsatt.
Agata blunket. Filip måtte finne Tobias med en gang.
Jeg har spist hele tre kjøttkaker i dag – Agata kom med ekstra til meg. Jeg klarer ikke mer – jeg er overspist.
Hva skal jeg gjøre med den? Barnepiken sa jeg skulle levere tilbake en tom pose!
Tom? Bare kast den da, kjøttkaken, så får du en tom pose.
Sa Tobias og fløy av gårde, med besvær i å komme opp i luften. Det gjorde Filip, og så gikk han til barnepiken. Han så på hvordan den fornøyde gamle damen åpnet posen.
Hvorfor spiste du ikke kjøttkaken? Glemte du den kanskje?
Filip holdt på å falle ned fra greinen! Hvor kom kjøttkaken fra? Han hadde jo selv kastet den under treet... Det var ikke noe å gjøre, han måtte ta posen tilbake. Filip løp rett til Tobias.
Han ble også overrasket over den nye kjøttkaken, men bestemte seg for å hjelpe likevel og, etter å ha samlet krefter, spiste den. Denne gangen husket Filip å se i posen før han leverte den. Kjøttkaken var der.
Han måtte utsette den for en ny prøve – kaste den i bekken. Men verken den kalde bekken, eller den pålitelige kisten til vennen Fredrik, eller haugen med løv – ingenting hjalp.
Kjøttkaken dukket opp i posen igjen og igjen. Filip prøvde å trampe den i stykker og ba til og med en kjent voksen om å brenne den opp, alt var forgjeves.
Og om kvelden kom Agata med dommen – ingen annen mat før han hadde spist kjøttkaken. Filip gikk til barnerommet uten kveldsmat. Han sov dårlig, og om morgenen var det ikke noe å gjøre, han måtte ta en beslutning – spise denne ulykkelige kjøttkaken rett foran barnepiken.
Ved frokosten gikk dragen forsiktig bort til Agata, Tobias dyttet ham oppmuntrende i ryggen, og Fredrik blunket.
Agata smilte bredt over hele kjeften, pekte Filip mot nærmeste bord, og satte seg så ved siden av og ventet.
Den lille dragen holdt pusten for ikke å kjenne lukten av kjøttkaken, og åpnet posen. Merkelig nok var det varmt inni. Kjøttkaken hoppet ut på tallerkenen så fersk og fin at den sultne dragen av overraskelse trakk inn luft gjennom nesen.
Han kjente plutselig den fantastiske kjøttkake-aromaen. Og bet straks av et hjørne. Den var så deilig!
Den sultne Filip slang i seg kjøttkaken i ett jafs og så forvirret på barnepiken. Hun lo høyt, klappet ham på den piggete nakken og gikk for å vaske opp.
Og Filip kikket stille inn i posen og fisket opp neste kjøttkake. Posen var magisk, og kjøttkakene – virkelig førsteklasses!
