I havet, midt i de dype og mørkeblå vannene, lå en liten øy. Flora og fauna her var mangfoldig. Mange forskjellige fugler, eksotiske dyr og andre skapninger hadde levd her i mange år. På øyen vokste det også mange vakre og unike planter som var farget i alle regnbuens farger. Her vokste både palmer, enorme kaktuser og til og med baobabtrær.
På denne øyen bodde det også mennesker, og blant dem bodde en veldig lat gutt som het Lars. Han likte ikke å jobbe i det hele tatt, og lå hele dagen og veltet seg fra den ene siden til den andre.
Når alle de lokale samlet seg for å fiske, for å fange fisk til middag, lå Lars under et frodig høyt palmetrær og sa:
Dra dere, dra dere, jobb. Og når dere har fanget masse fisk, da kan dere kalle på meg, for jeg er veldig sulten.
Hvordan kan du oppføre deg sånn? Du gjør ingenting hele dagen, men kommer løpende først når det er mat. Det er ikke pent å oppføre seg sånn, for her på øyen er det mange eldre mennesker som har det tungt med å fiske og jakte.
De lokale innbyggerne var opprørte.
Men jeg vil ikke jobbe. Jeg har det fint som det er!
Svarte gutten med et frekk uttrykk.
Slik gikk månedene, årene. Lars hjalp ikke bare ikke de eldre, han nektet blankt å lære. På øyen var det en liten skole hvor bare syv barn gikk. De lærte å lese og skrive, matematikk og naturfag. Men Lars gikk aldri på skolen. Han hadde helt andre planer. Gutten ville veldig gjerne finne et slikt arbeid hvor han nesten ikke trengte å jobbe, men tjene mye penger.
Det finnes ikke, Lars, et slikt arbeid hvor man ikke trenger å gjøre noe.
Sa alle rundt ham.
Men jeg skal lure alle og finne akkurat en slik beskjeftigelse — «ingenting-gjøring».
En vakker dag la det seg en tett tåke rundt øyen. Havet forsvant helt fra syne, bare tett dis steg opp fra stranden, og selv på armlengdes avstand kunne man ikke se noe.
Menneskene hadde ikke annet valg enn å legge seg og sove. I slikt vær kunne de ikke fiske, og det var umulig å gå på jakt — overalt var det bare tåke.
Natten gikk. Tidlig om morgenen begynte alle sakte å våkne og så at ikke langt fra øyen reiste det seg merkelige, ukjente, høye fjellklipper som ingen hadde sett før.
Folkens, se, hva er dette?
Utbrøt en av øyboerne.
Lars krøp late ut av hytten sin. Han strakte seg, klødde seg i nakken og sa:
Å, dette er sikkert en drøm! Uff, jeg må ha sovnet så dypt at jeg drømmer alt dette!
Nei, dette er ikke en drøm, dette er en ekte øy. Men hvor kom den fra, for den var ikke her før?
Folk var forundret.
Da gned Lars øynene grundig og så mer nøye utover. Og virkelig, i horisonten så han en ny øy hvor det reiste seg store fjellklipper.
Dette er jo fantastisk! Kanskje det bor noen der også?
Ropte han.
Vi må absolutt ro nærmere og finne ut om det er noen der, eller om denne øyen er ubebodd.
Å, bare uten meg. Da må man jo ro med årene i båten, og jeg er ikke født for det. Jeg vil drive med «ingenting-gjøring», og disse fysiske øvelsene med årer er ikke noe for meg.
Erklærte Lars dystert.
Flere kamerater samlet seg, bar båten ned til vannet, tok tak i årene og rodde mot den nye øyen. Dagen gikk, og endelig kom folkene tilbake.
Dere kommer ikke til å tro deres egne ører! På denne øyen bor det mennesker, men de er helt annerledes enn oss!
Ropte en av dem.
Hva mener du med helt annerledes? Har de fire armer, eller to hoder?
Lo Lars.
Nei, armer og hoder har de som oss. Men håret, øyenbrynene, øyevippene — alt dette er hvitt hos dem. Så interessant, jeg har aldri sett slike mennesker før!
Fortalte en av guttene.
Jeg husker! For lenge siden fortalte noen meg at mennesker med slik farge på hår, øyenbryn og øyevipper kalles albinoer. De er litt forskjellige fra oss utseendemessig, men generelt er de like som oss. De kan snakke, de kan også som oss jobbe, lære, snakke, spise, sove. Men i dag er det ikke så mange slike mennesker i verden som oss.
Hørtes det plutselig fra under et lite palmetrær.
Å, dette er min sjanse! Jeg har funnet på noe for meg selv. Jeg skal ro til denne øyen, lokke en av disse albinoene til oss, sette ham i et gjerde, og vise ham frem til alle for penger.
Ropte Lars plutselig.
Hva er det du finner på? Kan man behandle mennesker sånn? Er det ingen du har medlidenhet med, bortsett fra deg selv? For å leve godt trenger man ikke å være lat og behandle andre dårlig, det er nok å bare jobbe og være lykkelig.
Protesterte en kvinne.
Nei da! Hvis jeg setter ham i et gjerde, trenger jeg ikke gjøre noe mer. Pengene vil bare renne inn i lommen min, og jeg vil bare ligge og kommandere.
Sto Lars på sitt.
Alle menneskene på øyen bare viftet avvisende til gutten. Ingen kunne tenke seg at Lars en mørk natt faktisk ville bestemme seg og ro etter den unike albinoen til det nye landet.
Gutten fortøyde båten, gikk i land og dro på jakt etter de ukjente menneskene.
Hvem er du?
Hørtes plutselig en skremt stemme.
Jeg er deres venn! Jeg har kommet for å invitere dere på besøk til meg. På vår øy er det mange mennesker, og vi kan bli venner.
Svarte Lars raskt.
Guttens stemme var så lumsk at albinoen ble mistenksom. Da bestemte den hvite mannen seg for å være lur han også. Han inviterte Lars til å smake på deilig frukt og først deretter dra på besøk til den nye vennen.
De gikk inn i en liten hytte hvor albinoen foreslo at Lars skulle hvile litt. Den late gutten sa ja, for dette var hans favorittbeskjeftigelse. Han lukket øynene og sovnet med en gang. Og da han våknet, oppdaget han at føttene hans var lenket med kjettinger til et stort palmetrær.
Nå skal jeg vise deg frem til alle!
Lo albinoen.
Og slik levde den late Lars hele livet på albinøenes øy under det store grønne palmetreet.
