Morgenduggen glitret fortsatt på gresset. Den stigende solen hadde ikke rukket å tørke den opp, og ga insektene mulighet til å drikke av den helbredende fuktigheten.
I de tette buskene av hegg begynte stillitsene å synge. Snart svarte andre fugler. De sang med forskjellige stemmer, som om de konkurrerte med hverandre. Fra en tidlig morgentur kom den gamle pinnsvinet hjem. På ryggen hans stakk det opp en stor hvit kremle. Det skulle bli en deilig frokost for pinnsvinefamilien i dag.
Ekorn satt i en høy, ung eik. Og da hakkespetten banket på stammen med sitt sterke nebb, på jakt etter biller og insekter, hoppet den over til en tett furu. Ekornet var raskt som lynet.
Og nede, mellom tørre greiner, sto det en stor stubbe, og på den stubben lå det sopp. Det var grevling - et dyr med askegrå farge, som samlet sopp til grevlingungene sine.
Det var fine dager, bærene modnet: bjørnebær, jordbær, rips. Overalt blomstret duftende blomster.
I en av disse mystiske og eventyrlig vakre skogene bodde en bjørnefamilie. Til deres hi førte en bred sti som gikk langs en vakker skogssjø fylt med klart kildevann.
Pappa Bjørn gikk på jakt, mamma Bjørninna hadde det travelt med husarbeidet, og lille bjørneungen Tim levde sitt barns liv. Hver morgen kalte mamma Bjørninna ham til frokost.
Tim gikk bort til bordet, satte seg på stolen og begynte å sutre:
Jeg vil ikke spise grøt, jeg vil ikke!
Mamma tryglte ham, og til og med matet ham med skje, og sang en liten sang:
Biene flyr,
Gylne bøtter
Bærer de til åkeren.
Og fra åkeren flyr de -
I gylne bøtter
Bærer de honning til Tim.
Å, så god,
Å, så god
Grøt til Tim.
Honninggrøt, deilig,
Veldig duftende.
Bare gutten min ville spist.
Bare en skje, Tim. Ellers får du ikke krefter til noe.
Bad hun.
Å-å-å, jeg vil ikke spise grøt, jeg trenger ikke styrke!
Enda høyere sutrer Tim.
En dag ble grøten fornærmet på ham:
Se her! Vel, bjørneunge, vil du ikke spise meg, så la være da!
Tim ble glad for at han ikke lenger ble tvunget til å spise grøt, og løp ut på plenen for å leke.
Han ser - nabobjørnungene spiller fotball.
Kom til oss.
Ropte fotballbjørnungene muntert.
Tim løp etter ballen, men ble veldig fort sliten.
Du har sikkert ikke spist grøten din. Det var dumt...
Sa vennene hans.
Tim måtte finne noe annet å gjøre. Han ser, og på gressplenen løper harer om kapp. Bjørneungen prøvde å konkurrere med dem, men det gikk ikke. Han klarte ikke å holde følge med de raske harene, snublet og falt.
Hva, Tim, spiste du ikke opp grøten igjen? Du har ikke så mye krefter.
Sympatiserte harene med ham.
Bjørneungen gikk til sjøen, og der ror bevere i båt. Han ville også ro med dem. Beverne tok ham med i båten og ga ham årer. To ganger svingte Tim årene - og de falt rett ut av hendene hans.
«Jeg skulle ikke ha fornærmet grøten, jeg skulle ha spist den. Ingenting går bra for meg - alt faller fra hendene. Jeg går hjem!» - tenkte Tim.
Trist og ulykkelig kom han hjem, ser - tallerkenen med grøt står på bordet.
Grøten smiler og sier til bjørneungen:
Hva, har du ikke krefter? Kom igjen, spis meg raskt - så blir alt bra!
Tim vasket labbene etter turen, satte seg ved bordet, tok skjeen og begynte å spise grøten med appetitt, man kunne bare høre hvordan skjeen slo mot tallerkenen.
Mamma Bjørninna så det, ble glad og roste sønnen sin:
Nå snakker vi! Flink gutt!
Og fornøyd løp Tim for å leke fotball med vennene sine. For nå, takket være grøten, hadde han blitt sterk og utholdende. Og grøten var ikke lenger fornærmet på ham.
Les eventyr, i dem ligger folkelig visdom og gode råd!
