I en landsby, i et lite hus som lå nær en rennende bekk, bodde det to haner på gårdsplassen. Hver dag i hønsehuset, hvor det også bodde verpehøner og små kyllinger, var det veldig bråkete fordi disse to hanene hele tiden kranglet og kranglet med hverandre.
Og de kranglet og krangler hver gang om bagateller og uvesentlige småting: den ene så skjevt og uvennlig, den andre skrek og gol i utide.
Hvorfor må dere hele tiden krangle med hverandre? Det er en så vakker solskinnsdag, og dere holder på igjen...
Spurte grisen, og stakk trynet sitt opp fra sølepytten den hadde koset seg i siden tidlig om morgenen.
Ikke langt unna i fjøset sto kua og tygget rolig på gresset sitt.
Den løftet langsomt hodet og sa, mens den trakk ut ordene:
Mu-u-u, Mu-u-u! For noen bråkmakere, for noen bøller! Og hvorfor kan de ikke leve stille og fredelig?
Og fortsatte jevnt å tygge på gresset.
En gang kranglet hanene så høyt og lenge at alle beboerne på gårdsplassen måtte samles på grunn av lyden.
Kykeliky! Kykeliky! Kom alle sammen, døm mellom oss, vær så snill. Vi klarer ikke å løse dette selv!
Skrek hanene av full hals.
Og så samlet de viktige gjessene seg, de rastløse hønene, de velvoksne grisene forlot også sine elskede sølepytter og kom til midten av gårdsplassen. Alle dyrene la fra seg det de holdt på med og omringet de livlige hanene.
Rivalene stoppet for en stund, trakk seg litt fra hverandre, satte hendene i siden og spurte naboene på gårdsplassen:
Døm mellom oss! Hvem av oss er vakrest og mest anselig? Si oss, bare fortell sannheten, uten å skjule eller pynte på noe. Hvem har de mest fargerike fjærene? Hvem har den lengste og mest buskete halen? Hvem har den mest klangfulle stemmen?
Dyrene og fuglene ble stille, tenkte på hvordan de skulle svare riktig på hanenes spørsmål, hvordan de skulle dømme mellom dem. Begge var veldig vakre, begge sang muntert og klangfullt... Den ene var vakrere enn den andre, ja - det var vanskelig å velge. Dyrene tenkte lenge, rådførte seg, diskuterte og til slutt sendte de en forhandler til de kranglende hanene.
Midt på gårdsplassen kom katten frem.
Pusekatt bustet opp halen sin, glattet bart sine, som han i hemmelighet var veldig stolt av, mjauet lavt og begynte å snakke:
Vi har tenkt og tenkt, og dette har vi bestemt... Dere er begge, kjære haner, vakre som malerier. Alle i nabolaget vet at det ikke finnes bedre haner på noen gårdsplass i hele landsbyen, ja ikke engang i hele distriktet.
Hvordan kan det være?! Betyr det at mine fjær er like fargerike, lange og vakre som min rivals?
En av hanene kruset seg opp.
Da begynte den andre bråkmakeren og skrytepaven å rasle med sporene sine, klødde i jorden med klørne og sa:
Men synger han virkelig like høyt, klangfullt og vakkert som meg? Nå får du holde deg!!
Og begge hanene begynte å slåss igjen. Støvet sto som en søyle, vakre fjær fløy til alle kanter, skriking over hele gårdsplassen.
Og da den enorme støvskyen hadde lagt seg på bakken, gned alle beboerne på gårdsplassen øynene, ristet av seg det tykke laget av støv og skitt som hadde oppstått etter hanenes kamp, og så et ynkelig syn.
Begge rivalene sto skitne, med søppel i vingene, med utrevne fjær og tjavete haler. De iturevne kammen hang til den ene siden, bena var oppskrapt til blods, kjempernes pust ville ikke komme til ro.
Av utmattelse plumpet begge hanene ned i sølepytten, utslitte kunne de ikke engang snakke, langt mindre skrike og krangle om rettigheter. Stemmene deres var hese av høye skrik, fra nebbene kom det bare smertefulle hvesing.
Da kom den viktige gjåsen frem og sa:
Hva har dere gjort, dere uheldige kjempere? Å dere bråkmakere, innbilske, skrytepaver... Se nå på dere selv, og så på hverandre. Og hvem av dere er nå best, vakrest, mest fargerik og har den sterkeste stemmen?
De brautende hanene klarte ikke å si noe til sitt forsvar.
Siden den gang har det blitt stillere og roligere på gårdsplassen, ja i hele landsbyen. Hanene kranglet ikke mer, skrøt ikke til hverandre, men levde i fred og fordragelighet.
Og om morgenen, på skift, pusset de sine fargerike fjær og ga fra seg sitt klangfulle og kraftige:
Kykeliky!
Kykeliky!
Kykeliky!
