Liten bjørn sitter på en stubbe og gråter bittert. En liten rev løper forbi, ser ham og spør:
Hallo, liten bjørn, hvorfor gråter du?
Ingen vil leke med meg!
Liten bjørn sukket og snøftet.
Hvorfor det?
Jeg vet ikke. Jeg lekte med igler og ulven, men så jaget de meg bort!
Liten bjørn gnidde fornærmet nesen med labben og så lengtende på vennene som lekte med kongler ikke langt unna.
Du kan gå bort til dem og be om å få være med i leken. Si noe snilt: «Vær så snill». Man kan ikke tvinge noen til å være venner, man kan bare be om å få være med i leken, dele lekene sine, være snill og omtenksom.
Men liten bjørn bare gråt enda høyere.
Liten rev ble lei seg av bjørnen, og han bestemte seg for å forsone ham med vennene. Reven gikk bort til igler og ulven:
Hallo, venner! Dere leker så fint!
Ja, vi har det morsomt sammen! Vi kaster kongler til hverandre, og vi kan også kaste mot mål.
Og dyrebarna kastet hver sin kongle inn i et gammelt trehulet til ekornene.
Hvorfor tar dere ikke liten bjørn med i leken? Han er så ensom!
Han oppfører seg dårlig, han tramper på konglene våre. Og han erter oss også, ikke sant, igler?
Klaget ulven.
Ja.
Nikket igler.
Vel, tilgi ham, han skal ikke gjøre det igjen. Liten bjørn angrer på alt, han er bare redd for å gå bort og be om forlatelse. Og dessuten, la oss leke sammen.
Nei, vi tilgir ham ikke, vi har det bra sammen! Ikke sant, igler?
Ja.
Reven spredte labben:
Som dere vil, jeg går tilbake til liten bjørn.
Da kalte iglers mor ham hjem. Igler løp bort, og ulven ble alene.
