Det var en gang en liten jente som het Steinbukken. Hun elsket blomster mer enn noe annet: hun hadde en stor rosa hage som hun passet på, og rosene ga henne kjærlighet tilbake ved å dufte herlig.
En dag satt Steinbukken på trappen utenfor huset sitt og så en enorm hval fly over himmelen. Den fløy høyt og kunne se hele jorden: husene og skogene, åkrene og Steinbukkenens rosehage også.
«Så stor han er!» tenkte Steinbukken. «Han er større enn alt jeg noen gang har sett. Han må ha et enormt hjerte! Og med et så stort hjerte må han være veldig vennlig. Jeg skal bli kjent med ham, spørre ham om hans luftfartsabentyr. Jeg tror hans store hjerte har plass til en liten jente som meg.»
Men hvalen fløy høyt og langt borte, så han hørte ikke hvor høyt Steinbukken ropte, hvor lenge hun prøvde å lokke ham til hagen sin, og hvor hardt hun prøvde å presentere ham for hver eneste rose. Hvalen fløy bare videre.
Da ble Steinbukken lei seg, men hun bestemte seg for å bli kjent med og bli venner med hvalen uansett hva. Ja, hun ville bli Damen av Hvalens Hjerte (og mellom oss sagt, hun hadde gode sjanser: hvalen var nettopp lei av ensomheten sin og reiste på jakt etter en kone).
Steinbukken gikk til skogkanten til heksen for å få vinger som hun kunne fly etter hvalen med.
Hun kom og ba om det.
Og heksen svarte henne:
Jeg vil gi deg mer enn du ber om: jeg vil gjøre deg like stor og flygende som hvalen. Men du må stole på meg og adlyde meg i alt.
Steinbukken ble redd: hva om heksen tvang henne til å hoppe fra en klippe eller dykke ned i en elv! Men når hun tenkte på at hun nå skulle vite at hvalen fantes og leve uten ham hele livet, skjønte hun at det ikke ville være et ekte liv, bare halvt.
Steinbukken var enig. Og heksen viftet bare med hendene et par ganger – og se, Steinbukken ble stor og vakker, ja til og med storslagen. Og hvordan hun fløy over himmelen!
Heksen hadde bare igjen å vinke med lommetørkleet sitt.
Steinbukken fløy over himmelen og laget små roser fra skyene til datteren sin, mens hvalen laget en fløyte av lyn til sønnen sin. De var lykkelige sammen, det kan jeg si deg!
