Denne historien skjedde på den tiden da skoleelever skrev med gjøsepen, ved å dyppe den spisse spissen ned i blekkhuset. Vanlige kulepenn fantes ikke på den tiden. De var rett og slett ikke oppfunnet ennå.
Å skrive med gjøsepen var ikke en enkel oppgave. De skrapte når man skrev, og hvis du dypet spissen for dypt ned i blekkhuset, kunne det dryppe en blekkmale på papiret.
Ja-ja, en stor svart blekkmale som kunne føre til at man fikk en dårlig karakter.
Gutten Kåre visste hvordan det var når en blekkmale plutselig dukket opp på det verste stedet. Han måtte skrive hele siden på nytt. Og siden Kåre var en urolig og rask gutt, måtte han gjøre dette veldig ofte.
Og denne gangen, da han allerede hadde fylt halve siden med skrivøvelser, hoppet en stor svart Blekkmale fra spissen av Kåres gjøsepen.
Stygg blekkmale! På grunn av deg kan jeg ikke gå og leke med guttene. Jeg må skrive alt på nytt igjen.
Kåre sprang opp fra bordet og løp til kjøkkenet for å fortelle storesøsteren sin om sin skuffelse.
I mellomtiden så Blekkmalen seg omkring og oppdaget at hun ikke var i blekkhuset, men på et hvitt notatbokark. På de tynne linjene stod det fine bokstaver, punkter og kommaer. De så alle forundret på den fremmede og hvisket til hverandre.
Se-se, det er jo Blekkmalen! Hva gjør hun her?
Spurte de opprørte konsonantene.
Hun ligner ikke på oss i det hele tatt!
Hevdet vokalene.
Og hun ødelegger hele notatboksiden!
Sa utropstegnet høyt.
Blekkmalen ble veldig lei seg. Hun ville rope til dem at hun, akkurat som de, kom fra blekkhuset. Det var bare at det var mye mer blekk i henne enn i dem. Men det var så mye bråk at ingen ville ha hørt Blekkmalen.
Og hun bestemte seg for å forlate denne notatboken og gå hvor øynene bar henne.
Sakte og forsiktig krøp hun over til matematikknotatboken. Men her var hun heller ikke ønsket. Tallene, som var nøyaktige og ordentlige, var ikke begeistret for en slik nabo. Mens hun snufset av skuffelse, fortsatte Blekkmalen videre. Og snart fant hun seg ved siden av et tegnealbum.
På det åpne albumarket var det tegnet et bilde som het «Verdensrommet». Blekkmalen følte at alt stanset inni henne.
Hvor vakkert det er her!
I tegningen var det verken bokstaver eller tall, men her strålte det vakre stjerner på himmelen. I det fjerne var den blå planeten Jorden tegnet, og ved siden av den Månen. Og det var så fantastisk!
Den lille Blekkmalen krøp nærmere bildet og spurte:
Kan jeg være med dere?
Bildet kom straks til live, alle gjenstandene begynte å bevege seg. Den sorte nattehimmelen smilte til Blekkmalen og tilbød henne en plass.
Vi trenger deg veldig!
Hvisket Universet til henne.
Men alle jaget meg bort. Jeg hadde allerede gitt opp håpet om å finne min plass i livet!
Klaget Blekkmalen.
Gi aldri opp. Alle har sin egen plass! Du må bare lete etter den, og da vil du helt sikkert ende opp der hvor du blir tatt imot med glede.
Rådet Universet.
Den lille Blekkmalen var lykkelig. Hun ble venner med Stjernene, med Månen og den blå planeten Jorden, og ble en viktig del av dette vakre bildet!
