På skogskanten lå snøen. Alt omkring var som dekket av et tykt teppe av tett hvit pels. Granene og bjørkene krympet frysende inn i fluffete sjaler. Bekken rislet ikke under vinterens svøp. Det så ut til å skulle vare evig…
Og selv om solen skinte sterkere, som ved et uhell brennende gjennom vinterens dekke – snøfnuggene som hadde slått seg sammen til stikkende iskrystaller, så ingen trussel mot sitt herredømme. Etter den naive oppvarmingen ville det igjen komme frost og snøstormer, frisk snø ville dekke de områdene som det varme lyset hadde smeltet… Slik trodde de. Men en dag…
Nei, dette må stoppes! Hvilken frekk en!
Å våge å dukke opp i vår tid med slike grønne blader!
Og han selv! Han selv! Gjør seg hvit, skjuler seg blant oss!
Men inni er han rosa!
Kort sagt – en meningsløs drømmer! Håpløst hengende etter.
Slik hvesset og skrapte iskrystallene og snøfnuggene som omringet den lille snøklokken i en tett ring, som hadde brutt gjennom midt i en liten smeltet plett. Med mistenkelig blikk på fremmingen, forsøkte de å omhylle ham med sitt rim, lo av ham og hvisket, igjen og igjen diskuterte: hvor dumt – nå, etter fire måneders fullstendig herredømme av vinterstyrken, som hadde erobret det som så ut til å være hele verden, å tro på noe oppvarming og vokse – nesten midt i snøfokk – som en rosa blomst.
«Ingenting – lo de ondskapsfullt – snart skal det komme frost igjen, og denne lille planten skal ikke engang få tid til å blinke før den blir til en liten isbit som oss. Skjønner han ikke at tiden for blomster gikk for et halvt år siden?! De har brukt seg opp, visnet, falmet – høsten beviste det – og nå er det vinters tid. Nå trenger skogsamfunnet ikke disse naive urtene. Snø – det er naturens høyeste utvikling, dens virkelighet!»
Og Snøklokken strakk seg mot den varme Solen og forsøkte å ikke legge merke til iskrystallenes skraping. Han absorbert med alle kronbladene det livgivende varmen og lyset, forsøkte å ta inn så mye som mulig for å varme jorden rundt seg…
Vinterens skapninger raste, gjorde sitt ytterste for å fryse våren første blomst. Etter å ha mistet tålmodigheten, ropte de høyt til ham:
Ja, slutt å være sta! Dekk deg med rim, bli som alle oss andre! Slutt å strekke deg etter varme når det er så lite av det i denne verden hvor vinteren har vunnet!
Og da talte Snøklokken. Han løftet sitt ømfintlige hode og sa stille:
Stakkars dumme iskrystaller! Tror dere virkelig at Solen, som ga meg livet midt under deres herredømme, ikke skal kunne skape en vakker hage på det samme stedet hvor dere vil styre evig, hvor jeg skal være den minste og mest usynlige blomsten… Og å bli som dere… Slutte å strekke meg etter solens varme… Men det er min liv!..»
Han rakk ikke å fullføre. Snøfokken skjelvet av vanvittig latter fra myriader av stikkende iskrystaller som nøt sitt overherredømme over den lille levende blomsten…
Men en måned senere rislet bekken, og skogskanten var dekket av et ømfintlig teppe av ung gress, hvor det glitret av dusinvis og hundrevis av blomster som gledet seg over Solen.
