Hvert år 1. september starter førsteklassinger på skolen. En gang var Vasily også førsteklassing. Moren hans tok ham med til skolen. Han var kledd i en fin skoleuniform, og i hendene holdt han en bukett som gutten skulle gi til sin første lærer.
Men glede over 1. september-festen ble snart erstattet av motvilje mot skolen. Vasily likte ikke å lære. Matematikk var vanskelig for ham.
Lær deg matematikk, min sønn – det er en veldig viktig vitenskap.
Sa moren hans.
Den er ikke viktig i det hele tatt. Hva trenger jeg den til?
Sa Vasily.
Matematikk er overalt rundt oss. Tenk deg at du går inn i en butikk og vil kjøpe sjokolade. Du må betale penger. Men hvordan teller du dem uten matematikk?
Jeg gir pengene til butikkselgeren, så teller han selv.
Butikkselgeren kan lure deg og ta mer enn det som er nødvendig.
Hvorfor skulle han gjøre det?
For å ta pengene for seg selv i stedet for å legge dem i kassen. Og kanskje når du blir stor, vil du bli revisor, ingeniør eller programmerer. Men uten matematikk kan du ikke klare deg i disse fagene.
Vasily tenkte på hva han ville bli når han ble stor. Men mens han gikk på barneskolen, kunne han ikke bestemme seg.
I 7. klasse fikk Vasily et nytt fag på skolen – tegning. Gutten ble helt forelsket i det. Han likte så godt å lage tegninger. Han tegnet alt han så. Da skjønte han at han ville bli ingeniør.
Men med matematikk kunne han ikke bli venner. Da elevene på timen ble kjent med tallet Pi, tegnet Vasily sine egne tegninger. Læreren skjelte ham ut for det.
Tallet Pi – det er en viktig konstant. Alle må kjenne den.
Skjelte matematikklæreren.
Jeg trenger ikke denne størrelsen i det hele tatt. Jeg skal bli ingeniør, og der er det viktigste å kunne tegne, og det kan jeg veldig godt.
Sa Vasily.
Om kvelden satte gutten seg ned for å gjøre leksene, og plutselig skjedde noe utrolig. O Mirakel! Tallet Pi hoppet ut av læreboken og begynte å snakke med Vasily.
Så du tror at du ikke trenger å kjenne meg?
Gutten ble forvirret og kunne ikke si et ord.
Men enhver ingeniør må kjenne meg. Tror du ikke det? Vil du sjekke?
Spurte tallet Pi.
Ja, det vil jeg.
Svarte Vasily.
Og så i stedet for sitt eget rom befant han seg på en byggeplass. Foran ham lå et stort papir og tegnerekvisitter. Alle rundt ham kalte ham hovedingeniør og ventet på at han skulle fullføre tegningen av huset. For bare med tegningen kunne de begynne å bygge. Og Vasily gikk i gang. Men i sitt arbeid gjorde han ikke matematiske beregninger, ikke noen detaljer. Snart var tegningen ferdig.
Bygningsarbeiderne gikk i gang. De gjorde alt etter Vasilys tegning. Men plutselig kollapset det uferdige huset.
Hva slags ingeniør er du!? Hva har du tegnet her for oss?
Skjelte bygningsarbeiderne.
Unnskyld. Jeg vet ikke hvorfor det gikk sånn.
Sa Vasily.
Det er heldig at vi ikke var på byggeplassen da huset kollapset. Vi kunne ha dødd. Tok du ikke hensyn til forholdet mellom omkretsen og diameteren, tallet Pi?
Spurte byggeleder.
Gutten ble bare rød i ansiktet.
Jeg vet ingenting om denne størrelsen.
Svarte Vasily, og ble enda rødere.
Hva!? Det er viktig. Hva slags ingeniør er du da?
Lo alle arbeiderne av ham.
Vasily løp bort. Han gjemte seg i et hjørne og begynte å gråte. Han gråt lenge, og da han til slutt var helt utmattet – sovnet han dypt.
Når Vasily våknet og gned de søvnige og røde øynene, befant han seg igjen hjemme, og foran ham sto tallet Pi.
Forgiv meg, jeg trodde ikke at du var så viktig. Jeg forstår det nå. Fra nå av skal jeg ta læringa mi alvorlig.
Vasily begynte å lære mer flittig. Han vokste opp, og drømmen hans gikk i oppfyllelse: han ble en kjent ingeniør. I sitt arbeid tok han alltid hensyn til alle beregninger og glemte aldri tallet Pi. På arbeidsbordet hans, ved siden av bilder av barna, sto det også en liten figur i form av bokstaven π, som symboliserte det berømte tallet PI. Og alle byggearbeidene som ble utført etter Vasilys tegninger, endte alltid lykkeligt.
Nå rådet Vasily selv det voksende slektleddet til å lære alle konstante størrelser. For man vet aldri på hvilket område man må bruke kunnskapen sin, så det er viktig å lære, lære og lære igjen.
