Dypt inne i den tetteste skogen, i den mest avsidesliggende gamle skogen, bodde det en bestemor med sin granddatter Nastja. Nastja var en god og flittig jente med et stort menneskehjerte.
En vinterkveld mens hun satt ved peisen, strikket bestemoren sokker til granddatteren, mens Nastja leste en eventyr for henne. Plutselig hørte de noen banke stille på vinduet. Jenta så ut av vinduet. I mørket så hun sin venn, kaninen Snøhvit. Hvor hvit og fluffig han var! Jenta kastet en sjal over skuldrene og gikk ut i gården.
Hei, Snøhvit. Hva gjør du ute så sent?
spurte Nastja.
Hallo!
Kaninen begynte å fortelle sin historie, og så seg nervøst rundt mens han skjelte av frykt.
Vi kaniner har stor sorg! Vi har alle skiftet til hvite vinterdrakter, men det er ingen snø, så nå kan ulvene og reveene se oss fra langt borte. Og hvordan skal vi pyntet julegranen, hvordan skal vi invitere Julemanden til en ring dans? Kan det være jul uten snø? Har Vinteren glemt sine plikter eller er hun bare syk?
spurte den skremt kaninen med mange spørsmål.
Vær ikke lei deg, vi finner på noe.
trøstet Nastja overbevisende.
Hva hvis vi skriver et brev til Vinteren?
De gikk inn i huset og begynte å skrive et brev. De ba Vinteren om mye hvit snø, lett snøfnugg og sterk frost, slik at alle dyrene kunne glede seg over nyttårsaften.
Men hvordan skal vi levere brevet? Hvem vet hvor Vinteren bor?
lurte den lille hvite kaninen.
Vi sender brevet med spurven, han er rask og kvikk, han finner helt sikkert veien.
bestemte Nastja.
Spurven gikk med på å hjelpe vennene, tok brevet og fløy nordover.
Vinteren hadde virkelig glemt sine plikter. Med en kopp varm te og friske søte rundstykker satt hun foran TV-en og så på sine favorittkartoner. I mellomtiden kjedes snøfnuggene i skapet. De ville så gjerne ut i verden og leke med snøstormen! Frosten ble også trist, desember måned var nesten over, og han hadde ennå ikke nippet barna i kinnene.
Spurven var så sliten fra den lange reisen at han sovnet da han landet på en stor eikegrein. Brevet falt straks ut av nebbet. Det landet rett i bjørnens hule.
Å, jeg var nesten i ferd med å sove gjennom nyttårsaften! Dette må være en gave fra Julemanden.
gleder bjørnen seg og kryper ut av sin hule. Han så seg rundt og ble overrasket:
Men hvor er snøen?
Bjørnen bestemte seg for å gå tilbake til søvn, men hørte noen gråte stille.
Da han løftet hodet, så han den lille spurven.
Hvorfor gråter du så bittert, liten venn?
spurte bjørnen.
Spurven fortalte bjørnen at Nastja hadde skrevet et brev til Vinteren. Om hvordan hun ville hjelpe skogsdyrene med å holde en snøfull nyttårsfest med ring danser og Julemanden.
Så skal jeg ta brevet til Vinteren.
sa bjørnen uten å tenke lenge.
Med brevet fast i labben, vandret bjørnen for å finne Vinteren. Han gikk så lenge gjennom skogen at han ble veldig sliten. Han satte seg på en stubbe for å hvile. Plutselig kom det en vind som rev brevet ut av labben og bar det bort.
Bjørnen ble lei seg og ba reinsdyret om hjelp:
Kan du, du som er så rask, finne ut hvor Vinteren bor og levere brevet fra alle dyrene?
Reinsdyret løp fort etter brevet, hentet det og dro på reise. Mot kvelden var han ved den isete hytten.
Han banket på døren med hovet, ventet på invitasjon og ga Vinteren brevet.
Og da skjedde det et mirakel!
Da Vinteren åpnet skapet, strømmet det fluffig snø med snøfnugg ut over alt, frosten frøs elvene og sjøene, og tegnet vakre mønstre på husvinduene.
Hvor mye arbeid Vinteren måtte gjøre! Hun kledde trærne i hvite frakker, buskene i sjaler, og dekket jorden med snø.
Nastja gikk ut, og der – var det vinter, ekte vinter, en vakker hvit og glittrende eventyr!
Jenta tok en kurv med epler og godteri og gikk for å finne sin stakkars venn Snøhvit. Det var på tide å pynte julegranen i skogen.
Og på lysningen var det allerede full aktivitet! For de hvite kaninene var ikke lenger redde for verken ulv eller rev.
Da alle dyrene danset i ring, gratulerte de glade kaninene med nyttårsaften og ventet på at Julemanden skulle komme!
