En dag, på en solrik dag,
I skogen, snøtett og vakker
Satt «EKOLYENE»
ved bordet
Og drakk te av bringebærkvister.
Skøyer fortalte historien igjen,
Hvordan han reddet dyrene fra brann om sommeren,
Og Grantreet var trist,
drakk te,
Så på snøen ut av vinduet og var stille…
Plutselig, noe forstyrret henne,
Hun så den skremte Kaninen,
Han løp over bakken, og etter ham
hørtes et skudd fra et gammelt gevær…
Grantreet sprang opp, tok på seg støvler og hansker
Og løp for å redde Kaninen!
Og underveis ropte hun til hele skogen:
«Stopp! Ikke gjør det! Ikke!
Jeg tillater ikke at skogen vår blir såret!»
Ved stubben satt den skremte lille Kaninen, skjelvende,
Øynene var redde, hjertet banket så…
Grantreet omfavnet ham forsiktig med grenene
den lille hvite og sa stille:
«Vær ikke redd, min venn, jeg skal beskytte deg!
Jegeren vil ikke våge å gjøre noe ondt!
Vi er beskyttere av naturen – «EKOLYENE»
Vi bringer bare godhet til hele planeten!»
Så kom jegeren nærmere…
Kaninen, den stakkars, begynte å skjelve enda mer!
Men Grantreet vendte seg rolig
og sa til mannen: «Ikke gjør det!
For hvis vi utrydder alle dyrene,
og tramper ned og hogger ned alt i skogen,
Hvor skal vi da se skjønnheten
av Moder Natur på denne måten!?
Ta et fotografi-gevær og nyt
alt det som Jorden har gitt oss.
Og vit at så lenge det finnes «EKOLYENE» i skogen
Vil vi ikke tillate at skogens skjønnhet blir ødelagt!»
Jegeren ble skamfull, tro meg,
Han husket hvordan han løp rundt her som gutt,
Lyttet til fugler,
nøt søt bringebær
Og nøt stillheten rundt seg.
Han bøyde seg ned til den hvite lille Kaninen,
Kjærtegnet pelsen og sa: «Tilgi meg!
La oss være venner!» Og
tok ut av lommen
Et stykke brød og ga det til Kaninen.
Sa «Takk!» til Grantreet
Og, etter å ha sagt farvel, forsvant han bak bakken
i den snøtette stillheten.
Slik reddet Grantreet, en dag, uten å tenke på det…
Uten å være redd for jegeren, hele skogens hjem!
