I en fjern og sagatilhørende skog bodde Løven, konggen av dyrene. Han var en god hersker: vis, upartisk og ærlig. Han hadde mange misunnere, og mange ønsket å være på hans plass. Men det var Bjørnen som mest av alt krevde tronen. Han bestemte seg for at han også kunne være konge over dyrene.
Etter å ha innkalt alle dyrene til et møte, kunngjorde Bjørnen:
Hør her, jeg skal bringe orden i skogen! Jeg danser ikke etter andres pipe, og jeg skal ikke være høflig overfor noen!
Den rolige og balanserte Løven, etter å ha hørt hans tale, sa:
Hvis du vil prøve, Bjørn, vær så god. Du er intelligent og sterk – hersk over oss. Hvis du i løpet av en måned er en god leder, skal jeg selv gi fra meg tronen og overlate styringen til deg.
Bjørnens lykke kjente ingen grenser. Bare de små dyrene var ikke glade, for han handlet bare etter eget forgodtbefinnende og brydde seg ikke om andres ønsker. Men alt var enklere enn det. Mikhail skadde ingen, han spiste seg mett, lagret fett, krøp inn i sin hi og gikk i dvale.
Da begynte det en fest for dyrene: konggen sover, frihet til å gjøre hva man vil: ran, slåssing, skjelling…
Løven observerte alt dette og bestemte seg for å ta kontroll over skogen igjen. Hvor lenge skulle dyrene få holde på slik? Skogfolket kunne ikke overlates uten en konge for lenge.
Og Bjørnen fortsatte å sove i sin hi.
Moralen i eventyret:
Hvis du ikke kan – ikke skryt og ikke lover, men hvis du kan – bevis det med handling!
