Mamma, hvor stort er hjertet mitt? — spurte Kaja.
Omtrent så stort som knyttneven din, — svarte mamma.
Og Pulka sin?
Pulka — en snøhvit og fluffig malteserhund, hørte straks sitt navn og løp bort til Kaja og viftet vennlig med halen i håp om å få leke.
Pulka sin? — mamma tenkte seg litt om. — Pulka sitt hjerte er veldig lite. Kanskje omtrent som tommelen din.
Men hva er hjertet til? — fortsatte Kaja å spørre.
Mamma smilte:
Ah, i hjertet oppbevares mange fantastiske ting. For eksempel mot. Hjertet til en modig person kalles modig. Et godt hjerte har den som alltid hjelper andre. Hvis noen er villig til å dele sitt siste stykke brød, betyr det at det slår et sjenerøst hjerte i brystet deres. Du vil alltid kunne høre slagene fra et trofast hjerte hvis du har en ekte venn.
Og kjærlighet kan også bo i hjertet. Et kjærlig hjerte kan være både modig, sjenerøst, godt og trofast. Om slike mennesker sier man: «Han har et stort hjerte».
Hvor interessant! — utbrøt Kaja og klappet hunden som hadde hørt på samtalen deres. — Det er synd at Pulka vår har såpass lite hjerte. Det kan selvfølgelig ikke passe så mange gode ting på en gang.
Hvem vet, — svarte mamma mysterøst og gikk til kjøkkenet for å lage middag.
Kaja lekte litt med Pulka, og så bestemte hun seg for å fortsette å lese en veldig interessant bok om trofaste venner. Hun satte seg i stolen ved vinduet og begynte å lese. Boken handlet om trofast vennskap, selvoppofrelse og vilje til alltid å hjelpe. Pulka satt ved siden av stolen og fulgte nøye med på husbonden sin.
Se hvordan hun rynker pannen i medfølelse med heltene som er i ulykke, og så lyser ansiktet hennes opp av glede når vanskelighetene er over. Pulka var veldig nysgjerrig på hva Kaja leste så konsentrert.
Ringeklokken i gangen ringte. Det var pappa som kom hjem fra arbeid. Kaja la fra seg boken og løp for å åpne døren. Pulka ville gjerne vite hvordan en bok kunne få en til å bli trist eller glad. Hun hoppet opp på stolen i håp om å løse mysteriet og traff med halen en vase med blomster som sto på vinduskarmen.
Vasen vippet og falt på gulvet. Glinsende glassbiter spredte seg over hele rommet. Pulka frøs av skrekk. Kaja løp inn i rommet da hun hørte støyen, så den knuste vasen og løp bort til hunden:
Åh, du usle! Nå skal jeg vise deg!
Pulka sprang ut på jakt etter redning. Hun hylte sørgelig og lette etter et gjemmested, og så en halvåpen dør som pappa nettopp hadde glemt å låse. Pulka glapp gjennom spalten, rullet ned trappene, løp ut i gården og sprang av gårde uten å se hvor hun gikk.
Hjertet hennes skalv av frykt, hun trodde hun hørte forfølgere. Hun stoppet, pusten gikk fort, i den fjerne delen av gården ved søppelkassene. Hun så seg rundt: ingen forfølgere. Og så dukket Ham opp fra bak en kasse — en enorm løs hund som gjorde alle kjæledyrene redd. Bak hans lodne rygg gjemte Butch og Korsjik seg.
Hams venner var ikke særlig store hunder, men selv ved siden av dem så Pulka veldig liten og forsvarsløs ut. Hun trakk seg skremt tilbake, hjertet hennes skalv av frykt. Og hvor skulle motet komme fra? I såpass lite hjerte var det jo ikke plass til mot.
Så-så, — knurret Ham, — kastet de deg ut?
Nei, jeg… jeg løp bort, — stammet Pulka.
Det var riktig! — godkjente Butch. — Med disse husbondene får man bare problemer.
Men det er min skyld, — prøvde Pulka å forsvare seg. — Husbonden min var alltid så snill mot meg…
Hva vet du om godhet? — avbrøt Ham brått. — Det viktigste er at alle er redd! Det er morsomt!
Og mettende, — la Korsjik til, — fordi man kan ta mat fra de svake.
Pulka sa ingenting og tenkte at godhet nok må være veldig stor hvis den ikke passer i hjertene til selv så store hunder som hennes nye venner. Hva skulle man si om et hjerte som bare var så stort som lillefingeren på en liten jente!
I mellomtiden studerte Ham den skremte Pulka nøye. Til slutt hvisket han noe til vennene sine og sa:
Så være det. Vi tar deg inn i gjengen vår. Du er liten, så du kan få mat der vi ikke kan komme oss gjennom. Men pass deg: jeg er sjefen her! Og hvis noe ikke stemmer, biter jeg deg i to! — Ham viste sine forferdelige gule tenner.
Pulka hadde ikke noe valg enn å godta, for å være alene var enda verre. Resten av kvelden tilbrakte det lodne selskapet som vanlig. Først passet de på de lokale kattene ved kjelleren, og da det ble mørkt, snøk de seg til søppelplassen bak dagligvarebutikken og fant litt mat.
Korsjik hadde flaks og fant helt spiselige pølser. Han løp litt til siden og begynte å spise middagen sin smakelig. Pulka elsket pølser. Fra den deilige lukten løp det vann i munnen hennes. Hun ba Korsjik om selv bare det minste stykket, men han bare knurret og vendte seg bort.
Finnes det ikke en dråpe sjenerøsitet i hjertet ditt? — spurte Pulka.
Sjenerøsitet? — undret Korsjik. — Aldri! Hvis jeg slipper sjenerøsitet inn i hjertet mitt, blir det ikke plass til ondskap og list, og da kan jeg ikke skaffe meg mat. Sjenerøsitet er for narrer!
«Nei, sjenerøsitet er bra for alle», — tenkte Pulka, men sa ingenting.
For natten slo løsgjengen seg ned bak søppelkassene i pappesker. Pulka fikk en eske fra en kjele. Det var litt trangt, men pappen beskyttet godt mot nattkuldene. Pulka så lenge på det lysende vinduet i Kajas rom og tenkte hvor trist det var å ha et lite hjerte.
Hvis hun bare hadde hatt et større hjerte, kunne det vært plass til mot, og da kunne Pulka ha gitt gjengen svar og kommet seg hjem. «Og hvis jeg finner plass til sjenerøsitet også», tenkte hun, «kunne jeg dele mat med hjemløse, og de ville ikke trenge å stjele». Men best av alt ville være å plassere kjærlighet i hjertet, da ville sjenerøsitet, troskap, godhet og mot blomstret av seg selv.
Pulka sovnet først mot morgen. Hun drømte om den knuste vasen.
Om morgenen, så snart solen gyllet husenes tak, løp Kaja ut i gården for å lete etter Pulka. I går kveld lette hun etter sin lille venninne til det ble mørkt, men mamma sa hun skulle gå hjem. Kaja kunne ikke sove lenge, og hun gråt litt under dyna.
Hun var veldig bekymret for det som hadde skjedd og skyldte seg selv for å ha skremmet sin lille kjæledyr så mye. For en knust vase er bare kaldt glass som aldri kan erstatte varmen fra vennlige øyne. Kaja begynte å lete systematisk gjennom gården.
Pulka! Pulka! — ropte hun og kikket under hver benk.
Til slutt kom Kaja til de samme søppelkassene. Pulka, som hadde sovnet først ved daggry, sov dypt. Men hennes nye venner var på vakt.
Der kommer husbonden, — hvisket Butch. — Hun tar den nye med seg, det er sikkert.
Det skal vi få se, — knurret Ham.
Det skal vi få se! — sa Korsjik villig.
Hundene viste tennene og sprang ut på fortauet. Ham tok kampstilling rett foran Kaja, mens Butch og Korsjik krypet fram fra siden og knurret.
Gå bort! — gjøde Ham så høyt at Pulka våknet med en gang.
Hun hoppet ut av esken og så Kaja omgitt av rasende hunder. Uten å tenke seg om et sekund løp hun til husbonden sin. Hun slo Korsjik av beina og dyttet Butch til siden, og Pulka sto mellom Kaja og Ham. Håret hennes reiste seg, øynene glitret sterkt, og halen skjelvde nervøst.
Ikke våg å røre husbonden min! — ropte Pulka desperat.
Ham så henne i øynene og så en ukjent kraft, ubøyelig og seierrik. Hans kampvilje forsvant plutselig, og hjertet hans ble grepet av en kald og klørende frykt. Han sank sammen på en eller annen måte, snudde seg ubehjelpelig og løp med ujevn trav bort til hjørnet.
Den overraskede Butch og Korsjik skyndte seg etter ham. Pulka vendte seg til Kaja og viftet usikkert med halen.
Kaja grep den varme, fluffige ballen og presset den til brystet sitt, og lot glinsende tårer falle på den snøhvite pelsen i morgensolen. Der inne, i ballen, hørte hun hvordan en liten, elastisk hammer slo fort-fort, og hun forsto at det var ET STORT HJERTE som slo.
