Dette skjedde i en skog. Morgensolen steg opp bak fjellet. Og de første milde strålene belyste løvverket på trærne, dekket av duggdråper.
I det fjerne hørtes klingen av blåklokker. I sitt hi våknet lille Bjørnunge, han bodde der sammen med sin viktige mamma Bjørnebinne og sin gemyttlige pappa Bjørn. Og den dagen var det fest for Bjørnunge — Bursdag.
I lange måneder hadde han utålmodig ventet på at Denne dagen skulle komme, for gaven fra foreldrene var bestilt for lenge siden og tålmodigheten var allerede på bristepunktet. Og så! Den etterlengtede Bursdagen kom!
En stor eske sto ved sengen. Bjørnunge løste forsiktig opp sløyfen, åpnet esken og… Å, for et under! Foran ham lå en stor og fargerik tromme. Gaven var pyntet med utsmykkede mønstre, den hadde brede stropper for å henge rundt halsen, og to trommestikker som hjalp til med å lage glade lyder fra trommen.
Bjørnunge ble så glad for en slik gave, siden han hadde drømt om den lenge og i hemmelighet håpet at foreldrene ikke ville ombestemme seg og kjøpe ham noe annet. Han hang den rundt halsen og sprang ut i skogen.
Og fra dette øyeblikket mistet alle skogens dyr og fugler freden. Fra tidlig morgen til sen kveld hørte man bare: «Bum-bum-bum! Bom-bom-bom!»
Bjørnunge, hvil deg i det minste litt, ørene våre legger seg til, hodene våre verker.
Ber fuglene.
Men Bjørnunge svarer dem:
Jeg skal spille litt til, er det ikke gøy?
Han svingte trommestikkene, og et veldig høyt «bum-bum-bum!» rullet over hele området.
Dyrene orker ikke mer, de ber:
Bjørnunge, slutt å spille! Vi har jo små unger, de vil sove, men på grunn av spillet ditt kan de ikke sovne! Du banker så høyt!
La dem tåle det litt, så sovner de etterpå. Tenk deg til…
Bjørnunge-trommeslageren ga seg ikke.
Alle insektene samlet seg: biller, marihøner, mygg, sommerfugler. I kor begynte de å be Bjørnunge om å slutte å spille — det hadde blitt altfor høyt i skogen.
Pinnsvinene rullet seg sammen til piggete kuler av støyen, ekornene gjemte seg i det store hullet, hareungene gravde seg ned i dype huler, selvom kråkene fløy opp i de høyeste trærne for ikke å høre de plagsomme lydene så godt.
Bjørnunge hørte ikke på noen, han tenkte bare på seg selv og på hvor gøy det var å spille på trommen. Derfor bestemte alle skogens beboere seg for å lære ham en lekse.
Mot kvelden sank solen mot horisonten, strålene skinte ikke så sterkt og belyste skogens vidder. Bjørnunge, som hele dagen hadde gått rundt i krattet og på stiene med trommen sin og banket på den, var litt sliten etter hele dagen, satte seg på en fargerik eng med duftende blomster på en enorm gammel stubbe som lignet en stol, for å hvile.
Plutselig skjedde det uventede: alle fuglene som bodde i denne skogen og i omegnen, begynte plutselig alle sammen veldig høyt å synge, kvitre, skrike, gjøke, kvitre. Dyrene begynte å spille på forskjellige musikkinstrumenter.
Ekornene — på fløyter, revene — på piano, ulvene — på gitarer, bjørnene — på kontrabasser, harene — på balalaikaer… Og alle billene og sommerfuglene, ledet av froskene, begynte å danse i ring rett rundt stubben som Bjørnunge hadde satt seg på for å hvile.
Han lurte:
Hva skjer, hva foregår?
Lille Bjørnunge grep tak i hodet med labben, holdt det ikke ut og ropte:
Stopp! Ikke syng, ikke spill, ikke dans! Jeg er så sliten, og dere lager så mye støy. Jeg har alltid…
Og Bjørnunge ble stille, han forsto at det var han som hadde oppført seg feil når han ikke tok hensyn til andre.
Han innrømmet feilen sin, ba om unnskyldning for sin dårlige oppførsel og dårlige oppvekst. Og lovet at fra nå av ville han spille på den høye trommen bare når hans rullende «bum-bum-bum» ikke ville forstyrre noen.
