Moren til treåringen Vitalina hadde drømt siden barndommen om å lære seg å spille piano. Men da hun selv var barn, hadde familien hennes det vanskelig økonomisk: pengene som faren og moren hennes tjente, var knapt nok til det mest nødvendige, og derfor kunne ikke foreldrene hennes tillate seg å gjøre slike utenkelige utgifter — å kjøpe datteren et piano som kostet veldig, veldig dyrt.
Og så lovet hun seg selv som barn at når hun ble voksen, skulle hun definitivt kjøpe seg et piano og lære seg å spille det.
Og så kom endelig det lenge ventede øyeblikket: i leiligheten der hun bodde sammen med mannen og datteren sin, ankom et elektrisk piano brakt i spesiell pappeske fra musikkkbutikken.
Pappaen til Vitalina pakket ut esken, tok forsiktig ut det lille, elegante musikkinstrumentet og la det på sofabordet. Pianoet glitret og skinte, og trakk til seg og gledet øynene på alle som så det. Vitalina kunne ikke holde seg: hun løp bort til sofabordet og bare da hun skulle berøre pianotastene med fingrene sine, ropte moren brått:
Ikke våg! Det er ikke lov!
Og de sto lenge ved det forunderlige musikkinstrumentet og beundret det i stillhet. Til slutt sa pappaen til Vitalina:
Nå! Vi har sett nok.
Deretter tok han pianoet med hendene sine og la det tilbake i esken, og la esken med pianoet inni i garderoben. Han lukket garderobekdøren med nøkkel og ga nøkkelen til konen sin, Vitalinas mor.
Dagene gikk. Vitalinas mor øvde seg en time hver dag på å spille piano. Hun lærte seg enkle pianokomposisjoner fra noter som venninnen hennes, som bodde i en annen by og var musikkpedagog og pianist, sendte til henne på e-post.
For noen måneder siden da Vitalinas mor fortalte pianistvenninnen sin om planene sine om å kjøpe et elektrisk piano snart og først lære seg selv å spille det, og kanskje senere lære datteren sin, som nylig hadde fylt tre år, det samme, sa pianistvenninnen mens hun lovte å hjelpe med å sende noter:
Jeg anbefaler deg sterkt, kjære venninne, ikke å la datteren din komme nær musikkinstrumentet, ikke tillate henne engang å berøre det før hun er minst fem år gammel. Dere vil jo at datteren skal være talentfull, ikke sant?!
Vitalinas mor forsto ikke betydningen av denne merkelige anbefalingen, men stilte ikke spørsmål for å finne ut hva venninnen mente. Hun sa varmt farvel til venninnen og avsluttet telefonsamtalen. Men etterpå tenkte hun stadig på ordene til venninnen og prøvde å løse deres skjulte betydning.
Vitalina lyttet med glede til de vakre melodiene fra sangene og dansene som moren hennes fremførte med sine dyktige fingre hver gang hun var til stede under disse musikkøktene.
Vitalina selv våget ikke engang å nærme seg det forunderlige musikkinstrumentet: moren hennes hadde strengt forbudt henne å gjøre det. Moren forklarte datteren:
Vitalina, du er ennå veldig liten, du har ennå ikke de nødvendige ferdighetene og kunnskapen til å trykke ned pianotastene riktig og korrekt. Hvis du plutselig begynner å banke uordentlig med fingrene dine på pianotastene, kan det bli fornærmet og til og med bli «syk» for lenge. Og da vil mine øvelser på det slutte, og musikken vil slutte å lyde i dette rommet. Du vil ikke det, eller?!
Og Vitalina var tvunget til å være enig med moren, selv om det gjorde vondt. Hun fortsatte å være den eneste og mest hengivne lytteren til moren sin. Og dette inspirerte moren veldig, og hun prøvde å fremføre pianokomposisjonene så godt og feilfritt som mulig, slik at fremføringen hennes hver gang vekket oppriktig beundring og henrykkelse hos datteren.
Når det gjelder Vitalinas far, så tok han skeptisk og kjølig til det nye hobbyen til konen sin. Han mente det var bare en vanlig kvinnelig innfall, et kvinnelig nykk, og behandlet hennes «øvelser» på pianoet med tålmodig og nedlatende toleranse. Dessuten brukte han det meste av dagen på arbeid.
Om kvelden kom han hjem utmattet. Vitalina, som alltid ventet spent på hans ankomst, kastet seg alltid rundt halsen hans med glede og henrykkelse, men pappaen, som løftet henne opp i armene og kysset datteren ømt, satte henne straks ned på gulvet og gikk til sitt rom for å hvile.
Under sine musikkøvelser fant moren likevel tid til å snakke med Vitalina om hvordan man trener og utvikler fingrene slik at når man trykker ned pianotastene, blir lydene vakre og fulle. Hun sa:
Man må lære fingrene å berøre tastene lett og kort med putenene sine, som om de løper, leker og danser. Alle fingrene, fem på høyre hånd og fem på venstre, må være like dyktige, lydige og sterke, så kan pianisten styre dem dyktig og være stolt av dem.
Ja, mamma, du har rett i at du ikke lar meg komme til pianoet. For det er veldig vanskelig å styre alle ti fingrene som skal trykke ned tastene etter tur og i ulik rekkefølge. Jeg vil aldri lære det! sa Vitalina med bitterhet.
Nei, ikke fortvil! Når du blir større, vil det gå bra. For eksempel har tusenbein, som ligner på larver, ikke førti ben, men langt flere, og de styrer alle beina sine lett. Du er smartere og mer begavet enn disse tusenbeinene, ikke sant?!
Etter å ha hørt ordene til moren sin, gikk Vitalina tankefull bort fra pianoet, gikk til stolen sin som sto ved veggen, og satte seg ned.
Når moren gikk til butikken for å handle og lot Vitalina være alene hjemme en stund, mens musikkinstrumentet var låst inne i garderoben, gikk hun bort til garderoben og snakket gjennom døren med pianoet:
Kjære forunderlige piano, takk for den vakre musikken du gir oss. Jeg elsker deg veldig, veldig og vil alltid elske deg.
Flere måneder gikk. I det siste hadde Vitalinas mor ikke lenger gjemt det elektriske pianoet i garderoben, og det lå slått av på sofabordet.
En dag da moren ikke var hjemme, kunne ikke Vitalina motstå fristelsen: hun gikk nærmere musikkinstrumentet for i det minste å berøre det med hånden og kjærtegne det. Hun flyttet morens stol, som var for høy for henne til å klatre opp på, og sto foran pianoet, og så på det med beundring og kjærlighet.
Pianoet slår seg plutselig på av seg selv. Plutselig lyste en taste opp, og på den skinte tallet «1» klart. Vitalina, uten å tenke, trykket straks ned denne tasten med tommelen på høyre hånd; tasten sang en behagelig lyd, og lyset sluknet.
Deretter lyste tasten med tallet «2» opp, nabotasten til høyre for den første, som Vitalina straks trykket ned med pekefingeren på høyre hånd; tasten sang denne gangen en litt mer øm lyd enn den første tasten. Etter et øyeblikk sluknet lyset i denne tasten også.
Etter hverandre begynte tastene med tallene «3», «4», «5» å lyse opp, synge og slukne. Vitalina trykket dem ned med de tilsvarende fingrene på høyre hånd. Hun gjorde denne øvelsen for de fem fingrene på høyre hånd sammen med det «magiske» pianoet fire ganger til, hvoretter det slukket seg av seg selv. Vitalina sa med brennende følelse:
Takk, Magisk piano, for musikkundervisningen du ga meg! Jeg skal være din mest flittige elev. Du skal ikke bli skuffet over meg!
Og etter disse ordene løp hun til sitt rom, satte seg på stolen sin ved det lave skrivebordet, la høyre hånd på bordet og begynte å trommeslå sitt musikalske «lekser» som hun fikk fra sin lærer — det magiske pianoet.
To uker senere, under veiledning og med hjelp fra det magiske pianoet og takket være at hun utførte «leksene» sin feilfritt, hadde Vitalina allerede lært seg å fremføre rundt ti enkle komposisjoner på musikkinstrumentet: sanger, danser, små etyder.
En dag, da Vitalinas mor gikk til butikken for å handle, og Vitalina selv, mens hun utnyttet hennes fravær, øvde seg på nye komposisjoner som hennes lærer — det magiske pianoet — hadde gitt henne, kom faren hennes plutselig hjem. Han hørte vakker musikk fra naborommet, gikk inn dit og ble lammet av forundring: hans lille datter med sine små barnefingre spilte dyktig vakre og behagelige musikalske komposisjoner på pianoet.
Med tårer i øynene løp han til datteren, løftet henne opp i armene, omfavnet henne, kysset henne ømt og sa med beveget stemme:
Datteren min, hvor talentfull er du! Hvordan klarte du å lære deg kunsten å spille på et så komplisert musikkinstrument som piano på egen hånd?! Hvor stolt og beundret jeg er over deg! Unnskyld at jeg ga deg så lite oppmerksomhet. Nå skal jeg behandle deg annerledes, jeg lover det!
Vitalina ble skremt og begynte raskt å snakke:
Kjære pappa, bare ikke si til mamma at jeg spilte på pianoet uten hennes tillatelse — hun vil bli veldig sint på meg for det og være veldig misfornøyd med min forseelse.
Greit, svarede faren, jeg skal ikke røpe deg. Men jeg har et forslag: snart er det mors dag og bestemorens dag — den internasjonale kvinnedagen 8. mars; la oss arrangere en konsert for dem på denne festdagen — det vil være en uventet dyrebar gave for dem, en ekte overraskelse! Er du enig?
Ja, svarte Vitalina entusiastisk.
Den 8. mars kom. Vitalina ba allerede tidlig om morgenen moren sin om å kle henne så pent som mulig, som en prinsesse.
For det er også min dag, forklarte Vitalina og la til, og deg og bestemor skal jeg gratulere om kvelden når alle gjestene samles rundt festbordet vårt.
Om kvelden, da alle gjestene allerede hadde ankommet, var moren fortsatt i kjøkkenet og forberedte festlige retter for gjestene.
Gjestene kjedde seg, og Vitalinas far kunngjorde:
Kjære venner, til ære for dagens fest har datteren min forberedt en liten festkonsert for oss alle, som hun nå skal fremføre for oss.
Han gikk bort til det elektriske pianoet, slo det på, trakk en lav stol nærmere pianoet, kalte på Vitalina og satte henne på stolen.
Vitalina begynte å spille. Hun fremførte med begge hender sammen, som en ekte profesjonell pianist, en, så en annen og deretter alle de andre ti-tolv musikalske komposisjonene. Høye applauseringer, ovationer, rop av «bravo», «bis» lød etter hver vakker komposisjon hun spilte. Vitalinas mor, som sto i kjøkkendøren, så på det utenkelige miraklet som skjedde med vidt åpne øyne i en halvbevisstløs tilstand.
Hun skjønte at Vitalina selvfølgelig hadde brutt forbudet hennes om ikke å berøre pianoet, men i dette øyeblikket var hun vildt glad for det. Nå forsto hun betydningen av ordene til pianistvenninnen sin, som hadde bedt henne ikke skynde seg med å lære datteren sin å spille piano, fordi alt som er forbudt, som vekker stadig økende interesse hos barnet, gradvis blir mer og mer begjæret for det.
Slik våkner det virkelige store talentet hos barnet.